PÅ KINO 15. FEBRUAR 2023: Denne filmen sparker i gang fase 5 av Marvel Cinematic Universe, den overlegent mest suksessfulle filmserien i moderne tid, i alle fall målt i kroner og øre. Det stilles derfor store forventninger, og noen av dem innfris, men ikke alle.
«Ant-Man and the Wasp: Quantumania» bygger videre på handlingen i de to foregående «Ant-Man»-filmene, og refererer til flere andre Marvel-filmer og figurer som fansen er innforstått med.
Fordelen med dette, er at publikum serveres noe som føles trygt og velkjent. Ulempen er at det heller ikke virker særlig nytt og spennende, bare mer av det samme.
Paul Rudd tilfører fremdeles kvikk sjarm som Scott Lang/Ant-Man, men på langt nær så mye som før, mens Evangeline Lilly mer eller mindre går på autopilot som Hope van Dyne/The Wasp.
Verre er det at historiens kjerne er basert det tradisjonelle konseptet om å verne familien mot alt som er vondt.
Vil du bare pepres med digitale effekter i to timer i strekk, får du det i bøtter og spann, men jeg hadde forventet at regissør Peyton Reed hadde kokt sammen noe mer spennende enn denne litt daffe treeren.
Suges inn i kvanteriket
I den forrige filmen så vi hvordan Hopes far, Dr. Hank Pym (Michael Douglas, nå en distingvert eldre herre) reddet hennes mor, Janet Van Dyne (Michelle Pfeiffer, fremdeles fenomenal) fra kvanteriket etter å ha vært der i 30 år.
I denne filmen ser vi hvordan Scotts tenåringsdatter, Cassie (Kathryn Newton), i all hemmelighet har jobbet med et kvanteprosjekt med sine ste-besteforeldre i deres kjeller.
Noe går selvsagt galt, og hele familien blir sugd inn i det mystiske kvanteriket, der det viser seg at Janet ikke har fortalt hele sannheten om hva som skjuler seg der, eller alt hun gjorde mens hun var der.
Det avdekkes en hel verden med merkelige folk og dyr, og en ny, skummel fiende, nemlig Kang The Conqueror (Jonathan Majors). Han har krefter som kan bli fatale for alle univers om han slipper ut av kvanteriket, og det viser seg at Janet er nøkkelen.
Scott, Hope og resten av familien må derfor ta i bruk alle midler de har til rådighet for å bekjempe Kang. Jonathan Majors’ kvaliteter som skuespiller kan imidlertid ikke skjule at Kang er en ganske kjedelig superskurk uten særpreg.
Kommer ikke til å bli en ny favoritt
Dette handlingsreferatet er bare en flik av filmen, som har flere bifigurer og handlingstråder. Peyton Reed syr dem sammen til en sammenhengende historie som holder en grei fremdrift gjennom spilletiden på to timer (pluss rulletekst og TO ekstrascener).
Likevel får man en følelse av å ha sett alt dette før. Det blir som en slags blanding av kampen på Geonosis i «Star Wars: Episode II – Klonene angriper» og krigen i Machine City i «The Matrix Revolutions».
Andre enkeltsekvenser minner sterkt om noe vi så i «The Matrix Reloaded» og – faktisk – «Indiana Jones og Krystallhodeskallens rike». Ingen av disse er blant de best likte filmene i sine respektive serier.
«Ant-Man and the Wasp: Quantumania» kommer heller ikke til å bli en ny MCU-favoritt, fordi den ikke representerer en ny, frisk retning i dette universet.
Jo da, kvanteuniverset er fantasifullt så det holder rent visuelt, men når så godt som hele filmen foregår der, mister den et holdepunkt i virkeligheten som spesielt den første «Ant-Man»-filmen nøt godt av.
Underholder på det jevne
Det var mye morsommere når Scott Lang kunne gjøre seg bitteliten eller kjempestor i realistiske omgivelser man kunne relatere seg til.
Paul Rudd får heller ikke mye rom til å spre så mye humor som tidligere, mens jeg synes oppriktig synd på Corey Stoll i den utakknemlige rollen som filmens største «comic relief» (vent å se!).
Det er likevel all grunn til å tro at denne filmen kommer til å bli sett og likt av mange. Den underholder helt på det jevne mens vi venter på neste MCU-blockbuster, «Guardians of the Galaxy Vol. 3», som kommer i mai.
Mye kommer til å avhenge av den, for jeg synes at «Ant-Man and the Wasp: Quantumania» viser tretthetstegn som bør bekymre Marvel-fansen.
(Norgespremiere på kino: onsdag 15. februar 2023)
PublisertOppdatert
